L8R

Da vi ankom Belize elsket vi det. Det var mye mer aapenlys fattigdom, men ogsaa en troverdig gjestfrihet og ikke bare bullshit (hence: Playa del Carmen). Vi tok ferja over til Caye Caulker, hvor vi henger naa, og det er serioest den fineste og roligste plassen jeg har vaert. De har skilt som sier "GO SLOW", kritthvite strender og turkigroent hav, de kjoere kun med golfbiler og happy hour begynner klokken 15. Og dette hadde vaert et perfect besoek hvis Line ikke hadde moett mannen som naa ligger paa lista av aa ha skremt livsskiten ut av Line, Thomas, meg, to autralere og to svensker.

Det hele begynte med at Line moette en mann paa stranda.

Hans creolske sjekketrisk var: hvis du ikke tar meg i haanda saa foelger jeg etter deg, hehehehehe!, livredd snudde Line seg og shook his hand, cleraly. Hun fortalte oss om dette og vi lo. Hun sa: han er GAL. Vi sa vittig liksom.

Senere paa dagen var det Dags for Dridas, og los tres gikk ut for aa sjekke tempertauren. Vi drakk og koste oss og fikk noen nye venner. Noe Line feilte i aa forstaa var at en av vaare nye venner var han gale hun hadde moett paa stranda. Men etter at han aerlig og lattermildt fortalte om sammentreffet mellom han og Line (mens han roykte en joint og fortalte om baren sin) gikk det opp for oss at dette, i bunn og grunn, bare var en random local som var like hyggelig som mange/alle andre her.

Utseendemessig var han kanskje 150 cm hoey, hoey (haha), muskuloes som faen og jaevelig lattermild.

Etter hvert ble vi litt dridas og gikk paa det eneste utestedet Caye Caulker hadde aapent. Der moette vi vaare backpackingfriends fra australia og sverige. Plutselig kommer Crazy ( vi kaller ham Crazy (han som Line moette paa stranda hvis DU IKKE SKJOENTE DET) susandes i en golfbil og sier: get in! Vi hopper saaklart inn i den stjaalne golfbilen og suser rundt omkrig paa vakre Caye Caulker med Crazy, dridas og skrev som faen, los autralos og svenskene. Vi lo serioest hele tiden, og til da var det den desidert beste utekvelden vi har hatt paa turen ever. Vi kjorte om kapp med en annen golfbil, kraesjet nesten tusen ganger, og plutselig var det dags for paafyll. Vi loep inn i til utestedet, kjoepte mer oel, og loep ut igjen til en fortsatt beruset og leende Crazy. Og han sa alltid:

Are we having fun? YEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEAH

Etter hvert som vi fikk en guidet tur rundt paa Caulker, gikk tom for bensin, fant bensin, fant australia1 ut at han hadde lyst til aa royke litt alternativ tobakk. Dette fikk jo ikke akkurat Crazy til aa bli mindre engasjert, saa vi kjoerte innom en fyr som stappet haanda mi full med urter og forlanget 10 dollar (belize dollar) som er ca. 37 kroner. Deretter kjoerte vi ut paa en rullebane. Ja, en rullebane som var fungerende og hvor det var en sump med krokodiller ved siden av(sa Crazy), og der slo vi oss ned og passed it around (unntatt oss nordmenn og svenskene, SEFF). And again:

Are we having fun? YEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEAH, og det var sa sant saa sant.

Da folk var more than merrier kjoerte vi videre for Crazy skulle vise oss et sted. Stedet var naerme stranden og det var bekmoerkt. Men det var ikke saa skummelt. Eller, helt til han tok av paa en vei som omringet oss med jungelskog og det eternal darkness omringet oss. Da vi hadde kjoert litt for lenge spurte noen vagt om
maybe we should turn and go back?

....
....
....


Ingen respons. Eller, Line satt foran, og hun sa at han hadde et flir rundt munnen, et flir som sa at han visste noeyaktig hva han gjorde. Han hoerte spoersmaalet men ikke var klar for aa svare for seg. Ikke enda. Akkurat paa dette tidspunktet begynte jeg aa bli livredd. Vi var serioest midt i jungelen, og vi kjoerte med en godt beruset, og naa skrev, grinning lokal fyr som vi egentlig ikke kjente. Ordet "hostal" eller "texas chain saw massacre" ble brukt flittig da vi proevde aa le det bort. Etter hvert proevde de australske heltene aa si at jentene begynte aa bli livredde (som I fucking freaked out!) og igjen var det bare Line som saa dette fliret som da spredete seg i fjeste hans. Fortsatt uten respons.

Vi rpoevde oss paa: where are we going?
Og han begynte aa skike
WE'RE GOING TO HELL HAHAHAHAHA

LIV-REDD!

Da jeg kjente den virkelige frykten foerste gang, da jeg var 100% freaked out og tenkte at fyfaen, naa skjer det - var da vi krasjet. Vi kjoerte jo ganske fort i skauen, og golfbiler gaar jo ikke saa jaevela fort, men BAM - krasj. Da begynte vi virkelig aa si hello, liksom, kan vi plis snu, det er ikke goey mer. Han svarte med et lett neida, skal bare vise dere.... (husker ikke hva han sa, hence the livredd part). Og videre inn kjoerte vi. Da jeg ble livredd2 var i det sekundet det var helt stille i bilen, ingen pratete, alle bare tenkte faen, naa er vi i midten av nowhere med en faens lunatic som er skrev og full og vi kommer til aa doe!!!, husker jeg ikke helt hva som skjedde, men vi snudde, kjoerte den riktig veien hjem, og han sa helt rolig:

man, you guyz are fucking scared.

Helt rolig. Alle som kunne proevde aa le det bort, for hva faen, JA, JJEG PISSER NESTEN PAA MEG - SEFF ER VI FUCKING SCARED!!!! Men alle holdt kjeft og prevde aa holde en lett tone ovenfor CRAZY.

Men saa kjorte han oss hjem, og selv om det ikke hoeres saa traumatisk ut, saa er den godt oppe paa lista paa topp 10 jVVla hendelser i mari Haaland Andersens liv. Da vi nesten var fremme ved hotellet sa han>

Are we having fun?

Awkward moement, men vi slapp ut verdens verste yeaaaaaaaaah.....??? Utenfor hotellet lo vi som faen, noen grein og vi fikk en solidgruppeklem og avtalte at vi skulel moetes i dag for aa prate om hva som egentlig skjedde, hvordan vi lot det skje.. og ikke minst for aa feire livet med litt oel og saant. Line sa jo han var gal, liksom. Uansett, glad for aa vaere i live og vil snart publisere testamentet mitt. Just in case. Glad i dere. Reisemeil kommer etter vi har forlatt Belize, for vi har skjoent det naa, anything can happen here, og vi vil jo faa med det good stuff.