L8R

Æsj, etter rotet på raddisfesten min (biatch) så hadde jeg tenkt å aldri rydde igjen. Men alt jeg driver med nå er å rydde. Rydde, grine, krangle litt med pappa (LOVEYOU) og drikke appelsinjuice. Vet ikke helt hva jeg driver med. Tror målet kroppen min har satt seg er et nervøst sammenbrudd som ender i at jeg må bo i Kristiansand i alle fall ett halvt år til. Barcelona er som et vagt mareritt som jeg vet jeg skal ha om og om igjen.

"Stakkars meg som skal flytte til Barcelona". Men det er litt stakkarslig å være jævla fornøyd med livets kjæresterier for å så bare reise og håpe på en bedre fremtid. Mulig jeg tar feil, at Barcelona hjelper meg i å bli et bedre menneske, (noe jeg mener en viss person kunne trengt. Ja, jeg mener deg, raddis) at jeg får bedre selvinnsikt (akkurat nå: ikke-eksisterende) eller så får det meg på kjøret.

Thomas og jeg pratet (jeg pratet) om hva som sikkert hadde skjedd hvis jeg ikke hadde reist til Barceona. Jeg kom frem til at vi sikkert hadde giftet oss, og at det ikke er passende at ungdommer av vårt kaliber gifter seg som 19-åringer - så det var sikkert for det beste at kiminalitetens Mekka, Barcelona, ble mitt nye hjem.

Akkurat nå er bare alt forjævlig, og jeg håper at Rush Hour 3 kan fikse det.