L8R

DONE:

- Gøteborg-roadtrip, torsdag - mandag
- Sexprat med Ingvild. (Hater å prate om sex, brakk meg seks ganger), mandag
- Tyrkiatur bestilt, tirsdag

(Levere bøker til biblio-tekk.), torsdag
- (Rydde det helvetes rommet.), torsdag
- (Finne ut om fucking ryanair har skjønt at det er 22. august vi reiser til Barcelona.)
- Reise til Stavanger og besøke syk mormor, torsdag
- Reise til Kr.sand for å gå på Harry Potter-date med kusine(9),fredag
- Reise til Stavanger med Thomas, lørdag
- Reise til Tyrkia med Thomas, lørdag

Er det noe jeg elsker, noe jeg virkelig ikke kan se meg bedra, så er det Harry Potter.

Jeg husker første gang jeg fikk en Harry Potter-bok. Tror det var i syvende eller åttende. Da var jeg selvfølgelig too cool og alt det der, og tenkte at "den bestselgeren skal i alle fall holde seg laaaangt unna meg". Men så hadde det seg, hell i uhell, slik at jeg var et brunt lite skillsmissebarn som pendlet mellom Kristiansand og Stavanger. Og på disse reisene skummet jeg som oftest gjennom books, TOPP og Girls. Og det var altså der, på et av NSBs rutetog, at Harry boret seg inn i kroppen min. Det var selvfølgelig ikke frivillig, kanskje det var den gangen pappa glemte å gi meg billetten min, eller at jeg hadde glemt posen min, men jeg fisket opp HP og begynte å lese. Og jeg tror jeg kan prate for alle da jeg sier at alle egentlig vil være Harry.

Jeg mener, tenk hvor chill. Scenario: du er halvstygg, mislikt, bor på verdens kjipeste plass med verdens kjipeste familie – og du er alene. Alt suger blablabla, men så begynner ting å skje. Det er litt som de kidsa som ikke har noen venner. At de skaper sin egen virkelighet tilnærmet de som har venner. Altså, for å komme nærmere virkeligheten må de skape en virkelighet selv selv, og vips, så har de dødsmange venner som kun de selv kan se. Og det er jo dette med Harry, han har jo ingen, men så bare kommer det en fuckings magic world og hopper i fanget hans, og på toppen av kransekaga så er han THA WIZARD, liksom. Han går fra det Tryne Trynet til å bli den feteste som noen sinne har levd.

Og det er det alle kaster seg etter, berømmelsen, og det er det jeg mener alle digger med Harry, og derfor alle kjenner seg igjen i Harry. Den ensomme ulven i oss hyler i kor med Harrys mareritt, og det er en så ekstravagant følelse, det å faktisk være tvillingsjelen til Harry Potter, tenker vi. For ingen forstår oss jo. Ikke egentlig. For å kunne forstå oss, så trengs det i alle fall en verden den sopelimer erstatter honda civic, og der en viss-fyr-hvis-navn-ikke-må-nevnes skaper frykt slik diverse diktatorer/presidenter gjør nå til dags. For verdenen er så like, like kompliserte og makesløse, but yet so different. Skjønner du? J.K. Rowling er et møkkageni. Ta frem harryen i deg.

Fyfaen, hvis jeg hadde vært Harry Potter, da hadde det blitt boller og brus.

Da er campinglivet over for denne gang. Skral skrålte så det jomet i regnet, og arbeidsoppgavene som frivillig fungerte som en katalysator i forhold til hvor min frivillighetsfølelse egentlig stod på kartet.

Torsdag hadde jeg fri fra mine vaktlige plikter. Da drakk jeg litt vin, hørte og danset til musikk og ble kjent med Terence fra Jamaica. Han tolket meg gjennom alle de triksene, jamaikanske ordene og abnormale lydene som Sean Paul til stadighet lager, og jeg følte at Sean Paul, faktisk, nærmet seg hjertet mitt for første gang ever. (Nå tar jeg meg selv i å nynne på "Like glue" (sang av Sean Paul) og tenke "faen, den er fin"), dette mens ca. alle som var på Sean Paul-konserten ville kaste seg ut fra diverse høye byggninger i New York.


På fredag og lørdag kom mine vaktlige plikter inn, for da skulle (skulle) jeg jobbe fra 17 til 01. På Fredag, da Sean Paul-konserten var, jobbet jeg til 02, noe som gjorde meg veldig opprørt og lei meg siden jeg aldri fikk sjansen til å

- drikke meg full (selv om en fyr som kontinuerlig henger på Leopold (og som viste seg å være tremenningen til Stine) gav meg et glass appelsinvodka

- møte Terence (som hadde skjerfet mitt) klokken 01

- være sosial

- si "unnskyld, men det er ikke lov til å røyke inne i teltet"xtusen mens Sean Paul/Terence spilte

- bli sjekket opp av Marius, Menn med Langt Skjegg og Negre in general

- danse med Daniel (han hadde AD/HD men tok ikke pillene (untatt da han leser), en medvakt (og det var det eneste og kuleste positive).

I morgen begynner Skral, og jeg har ikke rukket å glede meg. Du skjønner, i løpet av de siste dagene har jeg danset mellom Grimstad og Oslo. Mest med Maia, seff. Hun er The New Thing That Won't Go Away. Lover. (Nå kan det virke som om vi er in love - og det er sant på den welovemenkindofway.

Men tilbake til i morgen, da skal jeg inntre som vakt. Ordensvakt for å være helt korrekt. Det skjer på Skral, og det skjer forhåpentligvis med jævlig mange mennesker. Kanskje min gode kamerat Kristoffer Schau kommer, kanskje ikke. I alle fall så håper jeg at sommeren kommer på ordentlig, og at jeg får mange nye gode venner. Jeg har nok venner nå (ca. H, I, M, L, L, T, M, K, E ++), men satser alltid på flere. Jeg må seriøst legge meg.

Kan ikke skrive interessant, kanskje det blir noe action til neste gang.

ACTION!

Om litt mer enn enogenhalvmåned flytter jeg. Da har voksenlivet offisielt begynt. Jeg skal betale husleie, kjøpe matvarer, lage mat og være 100 % avhengig av når jeg selv vil gå hjem på natta. Hjemmetider er vel ikke egentlig så viktig lenger, men du skjønner hva jeg mener.

Apropo hjemmetider; jeg har vært alene hjemme i rundt 10 dager (avsluttes i morgen (selv om b-mor har holdt meg med selskap de siste dagene), og da har jeg fått oppleve, for real, hvordan voksenlivet plyndrer seg gjennom hverdagen. Jeg har kjøpt mat én gang, laget ordentlig middag én gang og kommet sent hjem nesten hver dag. Ellers har jeg rasert huset opptil flere ganger med god hjelp fra whoever som drakk seg dridas på mitt kök tusen ganger, har derfor lært å rydde huset på en effektiv måte flere ganger.

22. august reiser jeg altså til Voksenlivet, men før det tror jeg det er et par brev jeg burde skrive. Greit, kanskje jeg er litt for glad i dramatiske avskjeder, men det er seriously lite hemmelighetsavslørene brev for tiden, og jeg tenkte at med et melodramatisk WOSJ! så kan jeg tirre/kjede et par hjerner før jeg reiser til Spania (og aldri kommer tilbake).